Her er noen Påske-playlists jeg laget for et par år siden (2022).
Palmesøndag:
https://open.spotify.com/playlist/6EB2YVRTz7UzgIUwYUWHyE?si=b96c4db370074477
Skjærtorsdag: https://open.spotify.com/playlist/60cmpmAel8rGZCpTDtnyht?si=5622562c072d400f
Langfredag: https://open.spotify.com/playlist/7bd9hnnaU9BcPEODhyRBGx?si=103a87dbfb9046e2
Påskedag:
https://open.spotify.com/playlist/0osS6CThq5jy2NiTgXbBVj?si=1ac5f93baa5a48d8
Jeg har besluttet å av og til skrive et innlegg om «Bibelmisbruk», når jeg observerer noe, som jeg mener er misbruk av Bibelen. Det er da snakk om at Bibelen brukes på en måte, som går imot dens hensikt. Denne gang handler det om «Sodoma og Gomorra» og «LGBT».
Jeg hører det dessverre ofte nok til at det ikke kan være tilfeldig. Noen nevner dem i samme slengen, som om ode hører naturlig sammen. Hva personen gjerne vil kommunisere, mer eller mindre eksplisitt, er at Gud vil utrydde homofile med ild, slik han utryddet to byer, som var skyldig i det samme.
Problemet er at det ikke er det som står i Bibelen.
Fortellingen om Sodoma og Gomorra finnes i 1 Mosebok 19 med opptakt i kapittel 18, hvor Herren sier, at «synden der er svært stor». Han siger derfor: «Nå vil jeg stige ned og se om de virkelig har handlet så ille». (1 Mos 18,20-21) Herren selv går ikke til Sodoma og Gomorra, men sender to himmelske representanter, engler, inn i byen.
De to englene kommer til byen og opplever en eksemplarisk gjestfrihet fra Lot, som insisterer på å invitere dem innenfor og lager «festmåltid» for dem. (1 Mos 19,1-3) På dette punkt er Lot nesten et større forbilde enn sin onkel i kapitlet før, som bare brakte vann og litt mat til dem (1 Mosebok 18,1-5). Men fortellingen snur i de neste versene:
4 Men før de hadde lagt seg, kom alle mennene i Sodoma, både unge og gamle, fra alle kanter av byen og omringet huset. 5 De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? Før dem ut til oss! Vi vil ha vår vilje med dem!» 6 Da gikk Lot ut til dem i døråpningen, stengte døren etter seg 7 og sa: «Brødre, gjør ikke en slik ugjerning! 8 Hør nå! Jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil. Men mot disse mennene må dere ikke gjøre noe, for de har funnet ly under mitt tak.» 9 Men de ropte: «Flytt deg!» Og de sa: «Her kommer det en innflytter for å bo hos oss, og så vil han gjøre seg til dommer! Nå skal vi gjøre verre ugjerninger mot deg enn mot dem.»
1 Mosebok 19
Det er viktig her å stoppe opp og reflektere over hva som reelt foregår her. To menn kommer til en by, og straks kommer «alle mennene» fra byen for å voldta dem. Kort sagt: Hvis dette beskriver ditt inntrykk av LGBT, så sier det mer om deg og dine fordommer enn det gjør om LGBT.
Den lengere versjon er, at vi her ser vold og aggresjon og dominans og undertrykkelse og et ekstremt eksempel på ugjestfrihet (sistnevnte for å se det i kontrast til Abraham og Lot, som er super gjestfri, selv om Lot er det til en pervertert grad i krenkelsen av sine døtre). Vi ser det samme som vi ser i krig, når en lokalbefolkning terroriseres av en invasjonsmakt. Sex brukes her som et våpen mot de fremmede i byen; det er ikke snakk om seksuell legging i det hele tatt (selv om det er menn, som gjør det mot menn).
Situasjonen kan altså på ingen måte sammenlignes med det fenomenet vi har i dag, hvor vanlige og snille mennesker føler seg tiltrukket av samme eller begge kjønn, eller hvor man ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. LGBTQ+ ønsker vanligvis å leve i respektfulle, gjensidige forhold, og deres identitet har intet med vold å gjøre. For dem handler det om å ikke bli sett ned på som «unormal», men hellere akseptert og feiret. Ideen med «Pride», slik jeg har forstått det, er å ta et oppgjør med den skammen, som de i tidligere generasjoner er blitt påført av samfunnet rundt dem. De er stolte av å være det de er, i kontrast til å kjenne på en skam over det. Jeg under dem absolutt dette, for skam er en fryktelig vond følelse, som ikke fører noe godt med seg.
Mange senere tekster i Bibelen refererer tilbake til historien om Sodoma og Gomorra med ulike beskrivelser av byenes synd. Seksuell legging og kjønnsidentitet blir aldri identifisert som nevneverdige tema i disse tekstene heller. Bibelen har ikke en gang ord for slike ting, og det virker som om bibelske forfattere ikke var bevisste om fenomenet.
Profeten Esekiel påpeker byenes egoisme og stolthet:
49 Se, dette er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i: hovmod. Hun og døtrene hennes hadde nok mat, ro og trygghet. Men hun ga ikke de hjelpeløse og fattige en håndsrekning. 50 Hovmodige var de og gjorde slikt som jeg har avsky for. Men da jeg så det, drev jeg dem bort.
Esekiel 16
«Sodoma og Gomorra» blir brukt i implisitte og eksplisitte angrep på LGBT, fordi man tenker at disse byer er perfekte eksempler på «de verste synder». Det er dog interessant at Bibelen flere ganger nevner andre i sammenligning med «Sodoma og Gomorra» for nettopp å si at de andre handler like ille eller verre (Jeremia 23,14; Klagesangene 4,6, Esekiel 16,48). Ja, Israel beskrives som verre enn Sodoma og Gomorra. Så hvis noen sier at du er «Sodoma og Gomorra», og du gjerne vil slå tilbake på bibelsk vis, så kan du si til dem at de til gjengjeld er som det frafalne Israel…
Apropos «de verste syndene», så kan man godt diskutere hvordan man ut fra bibelske prinsipper om seksualmoral skal tenke om LGBT og sex mellom to av samme kjønn. Jeg skjønner denne diskusjonen og strever selv med avklaring i spørsmålet, men man kan ikke diskutere om det er «de verste synder». Så mye må være klart. Helt vanlige moralsk bevisste mennesker kan se at LGBT slett ikke er kvalifisert til en slik beskrivelse. Vold og drap og sadistiske handlinger er verre. Satan – den ondeste av dem alle – beskrives jo som løgner og morder, ikke som trans eller homofil.
Så neste gang du hører noen bruke «Sodoma og Gomorra» om homofili eller andre, som faller under kategorien LGBTQ+, så kan du vite, at de ikke aner hva de snakker om eller egentlig ikke bryr seg om hva Bibelen faktisk sier. De har en lang tolkningstradisjon i ryggen, som har gjort samme feil og som tilmed har påvirket mange års bibeloversettelser, men dette unnskylder ikke retorikken i dag. Det er rett og slett bare bibelmisbruk.
Det er nå et års tid siden at Norsk Bokforlag tok kontakt med meg og spurte, om jeg kunne tenke meg å skrive min podkast om til en bok. Siste uke ankom den så endelig med posten.
Jeg er veldig stolt og veldig fornøyd med resultatet. Jeg har skrevet en slik bok, som jeg selv hadde likt å lese. Liten og lekker og fylt med inspirerende og oppmuntrende gullkorn.
Her kan du kjøpe deg en kopi, hvis du da ikke allerede har fått den med posten som bokklubb-medlem:
https://www.norskbokforlag.no/Produkter/Nyheter/Jesus-er-Konge
Jeg jobber for tiden med treenighetsspørsmålet, både for å øke forståelsen av dem, som har problemer med treenighetslæren og for å få oversikt over argumentasjonen for og imot læren. Det er ingen hemmelighet, hvor jeg selv står i dette spørsmålet, veldig komfortabelt med det, som er kirkesamfunnets offisielle trospunkt. Jeg ser for tiden på tilsendte dokumenter av folk, som avviser treenigheten, og som misliker utviklingen innenfor adventismen.
Det største problem med angrepene på treenighetslæren er, at det mer spesifikt er et angrep på Kristus og hans status. Jeg er oppmerksom på at dette benektes 100% av alle, som går imot treenigheten. Spør du dem, om de tror at Kristus er Gud, så bekrefter de selvsagt. De sier at de ikke tar noe fra ham.
La meg sitere et eksempel:
«Det påstås av både ‘leg’ og ‘lærd’ i våre menigheter, at adventister som avviser dette dogmet, ikke tror at Jesus er Gud. Videre hevdes det at slike trossøsken lærer at den Hellige Ånd bare er en innflytelse eller nøytral kraft, og ikke er den tredje person i Guddommen. Men også beskyldningen om at vårt samfunns opprinnelige lære om Gud, reduserte Jesu storhet, allmakt og enhet med Faderen.»
Dette er altså skrevet av en person, som mener at dette er falske anklager. Når jeg har lest mer av det han har skrevet, så er jeg imidlertid blitt overbevist om at det mer eller mindre stemmer. Hans egne beskrivelser bekrefter faktisk disse beskyldningene.
For hvis vi sier at Jesus har en opprinnelse, så sier vi også indirekte, at han ikke er Gud. Det er slik ordet «Gud» brukes og forstås av kristne flest: Det er et evig vesen, ikke et vesen med en begynnelse eller et vesen, som er skapt eller bragt frem av et annet vesen. Intet som begynner å eksistere, kan kalles «Gud».
Det stemmer også at man med slike påstander om Kristus «reduserer hans storhet, allmakt og enhet med Faderen». Å mene at han hadde en begynnelse kontra å mene at han alltid har vært, er selvsagt en reduksjon av ham. Det gjør ham selvsagt «mindre». Dette tenker jeg er ganske åpenlyst, så jeg skjønner ikke hvorfor man benekter det, og hvorfor man ikke bare eier det, hvis det er det man mener. Det rette ville være å si at man bør redusere Kristus og forstå ham som mindre enn det man har gjort. Likevel vil forfatteren ikke vedgå seg dette.
Det interessante i diskusjonen er, at så vidt jeg kan se, så er kritikerne av treenigheten oftest veldig forsiktige med å si at Jesus hadde en begynnelse. De vil selvsagt ikke si at Jesus ble «skapt», fordi de vet hva dette betyr (at han er en «skapning», og alle synes å forstå at dette blir feil). De vil i stedet si at Jesus ble «født». Også dette unngår de dog gjerne nå, kan det virke som. Forfatteren, som jeg før siterte, beskriver Faderen og Sønnen og Den hellige ånd med en liste:
(1) Faderen, som er ‘Den gamle av dager’, Dan. 7:9.13.22, ‘Den eneste sanne Gud’, Joh. 17:3, ‘Majesteten’, Heb 1:3, ‘Den Høyeste’, Luk 1:32, ‘Kongenes konge og Herrenes Herre’, 1. Tim 6:15 , ‘Han som alene har udødelighet’, 1. Tim 6:15.16, ‘Den uforgjengelige, usynlige og eneste Gud, 1. Tim: 1:16. Og som Herrens profet Ellen White, i første kapittel i boken ‘I historiens morgen’, definerer som: ‘Universets herre’, ‘Universets konge’, ‘Livgiveren’, ‘Den evige Gud’, ‘Den evige Far’, ‘Skaperen’, ‘Gud selv’, ‘Kongen’ og ‘Herren Gud den allmektige’.
(2) Hans enbårne og guddommelig Sønn, utgått fra Faderen langt tilbake i evigheten, Jesus Kristus, som av Faderen ble sendt til verden for å bli vår frelser fra synd.
(3) Begges felles Ånd, Guds og Kristi Ånd, som er det Hellige Ånd, og representerer både Faderens og Sønnenes personlige, handlekraftige men usynlige allesteds nærvær som Guddommens tredje person. Jeg kommer tilbake til flere kilder for siste påstand.
Listen er veldig interessant, fordi mens det ikke er en mangel på ord om Faderen, så er punkt 2 utrolig kortfattet. Mange av de ting, som man finner om beskrivelsene av Kristus i Det nye testamente, er tilsynelatende barbert vekk. Det blir ikke lagt noen omhu i å beskrive ham, slik det ble gjort med Faderen i punkt 1. Han er verken Skaper eller Opprettholder eller Ordet eller Gud eller «lik Gud». Altså er det helt tydelig at Kristus av forfatteren ER blitt tydelig redusert. Vi ser det i praksis, når han snakker om Kristus, at Kristus er blitt mindre enn han ville være i en vanlig kristen diskurs.
Men legg spesielt merke til hvordan han snakker om Kristi opprinnelse: Han er «utgått fra Faderen langt tilbake i evigheten». Samme forfatter skriver et annet sted at Kristus er den «guddommelige Sønn fra evighet av», men man må ikke la seg lure av slike formuleringer. Han mener det ikke reelt – kan ikke mene det reelt, tatt i betraktning hva han ellers påstår. Han mener jo reelt, at han har en faktisk begynnelse, men at det er snakk om en hendelse, som fant sted før verdens skapelse. Det er en manipulerende måte å bruke ordet «evighet» på, når man snakker om noe som har et definitivt start-tidspunkt og pr. definisjon ikke kan være evig.
For oss som tror på treenigheten er det viktig å ikke gi oss dette. Jesus Kristus er evig og har alltid eksistert. Han er virkelig fra «evighet av», ikke bare fra «langt tilbake». Ellers ville han ikke være Gud. (Etter min mening er flere klassiske trosbekjennelser ikke en gang sterke nok på dette, men det er et helt annet spørsmål.)
Jeg tror ikke at det jeg beskriver her er et unntak. Jeg tror, det er snakk om en tendens. Vi prøver selvfølgelig alle sammen å bruke akseptable ord, når vi argumenterer for vårt syn og ønsker å overbevise andre om, at vi har rett. Problemene er, når disse ordene ikke presist nok viser hva vi virkelig mener, og når vi forsøker å dekke over eventuelle absurditeter.
Terminologien endrer seg over årene, også i dette spørsmålet. Nå er «født» kanskje gått litt av mote blant kritikerne igjen, og derfor sier man «utgikk», men det gjør ingen forskjell. Det er fortsatt snakk om at Kristus begynte å eksistere – at han på et tidspunkt ikke eksisterte, men så gjorde Gud slik at han fikk sin eksistens. Det helt vanlige ord for en slik handling fra Guds side er «skapelse». Ingen uttrykk, som forsøker å pakke dette fint inn, vil noensinne bli akseptable, når det gjelder Kristus. Han er Gud, og derfor har han alltid eksistert.
Mens vi venter på en norsk oversettelse av «The Heavenly Trio» av Ty Gibson (som jeg har fått vite er på vei), så kan man (selvfølgelig) lese den engelske.
Det er en bok, som forklarer den nyanserte utviklingen innenfor adventismen og gir svar på spørsmål om hva pionerenes bekymring rundt spørsmålet faktisk var, og hvordan Ellen White på den ene siden utviklet sin teologi og på den andre siden holdt fast i det viktige.
Når hun opprinnelig var imot treenighetslæren, så var det i virkeligheten i en motstand mot et modalistisk doktrine, altså en lære om at «Faderen og Sønnen egentlig er den samme». Denne form for «treenighet» kunne hun og de øvrige pionerer ikke akseptere. De tidlige adventister gikk hardt ut og argumenterte for at det er forskjell på Far og Sønn, ellers kunne ikke Jesu bønner til sin Far i himmelen være genuine, og det kunne ikke være vitne om et kjærlig, guddommelig forhold.
Men til slutt i sin skrivekarriere – de siste årene av hennes liv – ser man, at Ellen White tilslutter seg fult og helt den treenighetslære, som også er mest vanlig blant protestantiske kristne i dag: En Gud, tre personer.
Hun bekrefter at Sønnen alltid har eksistert og alltid har vært Gud,
og hun bekrefter at Ånden har en personlighet.
Her er hvordan Ty Gibson oppsummerer den teologiske utviklingen hennes:
Stages of Thought
If we simply read everything Ellen White wrote regarding the nature of God, along with her understanding of salvation dynamics, a clear picture of her theological journey takes shape. The basic lay of the land in the development of her views on the Trinity can be divided roughly into three stages of thinking:
Reserved—1847-1887
During this period, Ellen White made no definitive statements in favor of a Trinity theology, but neither did she make any anti-trinitarian statements. It is evident that she shared the interest of her pioneer counterparts that Christ be perceived as both divine and distinct from the Father.
Emerging—1888-1897
During this period, it is evident that she was discerning that the divinity of Christ is a vital component of a clear salvation theology, in which the atonement is a display of a truly self-sacrificing love on God’s part, by which the redemptive act is achieved by God alone.
Definitive—1898-1915
During this period, Ellen White unequivocally identified the Father, the Son, and the Holy Spirit as three distinct persons, all of whom are involved in the salvation enterprise, collectively composing a “Heavenly Trio.” Jesus, she understood at this point, possesses eternal coexistence with the Father, which is “underived” from the Father. Here, too, she explicitly identified the Holy Spirit as “the third person of the Godhead.”
Ty Gibson, The heavenly trio (p. 43-44).
I hans bok finner man også mange eksempler. Jeg har kopiert dem inn her og også tilføyet noen andre jeg fant, som virker veldig relevante:
Om de tre makter (personligheter) i himmelen:
The Godhead was stirred with pity for the race, and the Father, the Son, and the Holy Spirit gave themselves to the working out of the plan of redemption. In order to fully carry out this plan, it was decided that Christ, the only begotten Son of God, should give Himself an offering for sin. What line can measure the depth of this love?
– The Australian Union Conference Recorder, April 1, 1901
As at our baptism we pledged ourselves to Him, and received the ordinance (of baptism) in the name of the Father, and of the Son, and of the Holy Ghost, these three great powers of heaven pledged themselves to work in our behalf, not only to begin, but to finish our faith.
– General Conference Bulletins, April 14, 1901
Our sanctification is the work of the Father, the Son, and the Holy Spirit. It is the fulfillment of the covenant that God has made with those who bind themselves up with Him, to stand with Him, with His Son, and with His Spirit in holy fellowship. Have you been born again? Have you become a new being in Christ Jesus? Then co-operate with the three great powers of heaven who are working in your behalf.
– Signs of the Times, June 19, 1901
Those who submit to the solemn rite of baptism pledge themselves to devote their lives to God’s service; and the three great powers of heaven, the Father, the Son, and the Holy Spirit, pledge Themselves to cooperate with them, to work in and through them. As men and women thus enter into covenant relation with God, they take the name of Christian.
– Signs of the Times, March 11, 1903
Keep yourselves where the three great powers of heaven, the Father, the Son, and the Holy Spirit, can be your efficiency. These powers work with the one who gives himself unreservedly to God.
– Southern Watchman, February 23, 1904
You were buried with Christ in baptism and raised to newness of life. And the three great powers of heaven pledged themselves to co-operate with you in your efforts to live the new life in Christ. Then should we not praise him with every breath?
– The Advent Review and Sabbath Herald, June 15, 1905
There are three living persons of the Heavenly Trio; in the name of these three great powers—the Father, the Son, and the Holy Spirit—those who receive Christ by living faith are baptized, and these powers will co-operate with the obedient subjects of heaven in their efforts to live the new life in Christ.
– Evangelism, p. 615, 1905
. . . the eternal heavenly dignitaries.
– Evangelism, p. 616, 1901
Three living persons of the Heavenly Trio . . .
– Evangelism, p. 615, 1905
Om Sønnens evige eksistens og guddommelighet:
In Christ is life, original, unborrowed, underived.
The Desire of Ages, p. 530
He is the eternal, self-existent Son.
– Evangelism, p. 615, 1897.
. . . the self-existent One . . .
– The Desire of Ages, p. 469, 1898.
Christ is the preexistent, self-existent Son of God.
– The Signs of the Times, August 29, 1900
From all eternity Christ was united with the Father.
– The Signs of the Times, August 2, 1905
From everlasting He was the Mediator of the covenant.
– Review and Herald, April 5, 1906 1906
Christ was God essentially, and in the highest sense.
– Review and Herald, April 5, 1906
Om Åndens personlighet:
Sin could be resisted and overcome only through the mighty agency of the Third Person of the Godhead, who would come with no modified energy, but in the fullness of divine power.
– The Desire of Ages, p. 671.
The Holy Spirit . . . is a distinct personality.
– Manuscript Releases, vol. 20, p. 324
The Holy Spirit is a person.
– Evangelism, p. 616
The Holy Spirit has a personality, else He could not bear witness to our spirits and with our spirits that we are the children of God. He must also be a divine person, else He could not search out the secrets which lie hidden in the mind of God. “For what man knoweth the things of a man, save the spirit of man which is in him? even so the things of God knoweth no man, but the Spirit of God.”
– Evangelism, p. 617.
The prince of the power of evil can only be held in check by the power of God in the third person of the Godhead, the Holy Spirit.
– Evangelism, p. 617.
Jeg fortsetter her min kommentar-serie om Ted Wilsons preken. (Mer info her. Se også del 1.)
Omkring 04:05 (timer:minutter) inne i videoen (15 minutter inne i Ted Wilsons preken), sier han en lang setning, som det er verdt å legge merke til. Denne ene setningen blir fokuset for dette innlegget, for det er nøkkelen til å forstå resten av Ted Wilsons preken.
In these last days of earth’s history and in response to our earnest prayers, God will pour out His Spirit on all who humble themselves and conform their lives to His will as expressed in His Holy Word and His instructions in the Spirit of Prophecy thus showing His infinite love for the human race.
Ted Wilson
Hvem skal få Den hellige ånds kraft i de siste dager? Ifølge Wilson dem som oppfyller disse kriterier:
Dette er utgangspunktet for de 25 sannheter, han nå vil liste opp for oss. Listen er altså ting, som vi syvendedags adventister må leve opp til for å være verdige til å ta imot Den hellige ånds kraft i det såkalte Senregnet, slik at Gud kan vise menneskeheten, hvor kjærlig han er.
Det er en større eskatologisk ramme for hans uttalelser her, som han ikke gjør eksplisitt, men som han går ut fra at hans publikum er innforstått med: At Den hellige ånds kraft til slutt kommer over menigheten på nytt, så de kan være hellige vitner om det evige evangelium og stå fast og forbli lydige tross heftige forfølgelser og fristelser fra Babylon og den falske treenighet i Åpenbaringen 13.
Det har lenge vært spekulasjoner om hvorvidt Ted Wilson i virkeligheten tilslutter seg en såkalt «siste generasjon»-teologi. Denne teologien ble opprinnelig formulert av M. L. Andreasen. Den sier at den siste generasjon syvendedags adventister skal bli «syndfrie» og gjennom deres perfeksjon rettferdiggjøre Guds karakter og dommer og motbevise Satans påstander om at Guds lov ikke kan holdes av vanlige folk. I hvilken grad Ted Wilson selv tilslutter seg denne teologien, vet vi ikke, for han selv har en tendens til å snakke utenom eller bli vak i formuleringene sine, når han blir spurt. Offisielt har Adventistkirken dog tatt avstand fra denne lære flere ganger.
Men i det som følger er altså en beskrivelse av hva adventister bør gjøre og være for å oppfylle kallet sitt som Guds restmenighet i endetiden. Jeg kunne ha ønsket meg en preken om evangeliet, om Guds kjærlighet, om de fantastiske gode nyheter vi har om, at Jesus har seiret over det onde og kommer igjen for å avslutte all urett. En rørende preken om håpet vi har å gi til en håpløs verden. Dette var Adventistkirkens leders anledning til å virkelig løfte frem det som samler oss, og som er så karakteristisk for Syvendedags Adventistkirken.
I stedet valgte han å legge frem sine egne idealer for hvordan adventister bør oppføre seg, og hva vi alle bør mene. Han vet at han med denne listen marginaliserer og utestenger mange adventister, som ikke mener det samme som ham. Han forsøker ikke å inkludere den andre siden, men setter ord på disse tingene for å bringe skam over dem og indirekte (eller i noen tilfeller direkte) vise dem døren. Ted Wilsons preken er en beskrivelse av hvem som er riktige adventister, og hvem som ifølge ham slett ikke burde være her.
I kommende innlegg kommer jeg til å kommentere på kriteriene han legger frem.
Bakgrunnen for dette innlegg forklares her.
Dette er et kommentar-innlegg til første 15 minutter av Ted Wilsons preken.
Denne kommentar handler især om det eksklusive adventist-fokuset og en påstand om hva Bibelen sier om menigheten vår.
Ted Wilson innleder talen med to setninger, som han uttaler på mange ulike språk, blant annet spansk, arabisk, swahili og kinesisk:
Den siste setning er talens hoved-budskap og tittel. Det er en formulering man finner flere ganger i Det Nye Testamente, som Wilson viser:
Dette poenget flyter over i et poeng om Adventistkirkens særegenhet og unike kall. Det er på dette tidspunkt jeg begynner å kjenne på at noe kanskje er litt feil. Man får inntrykk av at disse ordene, fra Thessalonikerbrevet, Hebreerbrevet og Åpenbaringsboken, er skrevet til Adventistkirken, og Adventistkirken alene. Det er ingenting i denne tales begynnelse som vitner om at det finnes andre kirker, andre kristne, eller at disse ordene i Bibelen er skrevet til andre og kan ha referert til andre ting, enn den teologiske arv vi tilfeldigvis står med som syvende-dags adventister.
Han sier:
«Despite the swirling chaos all around us, we can plant our feet directly on and believe completely in the unchanging Holy Word of God—-the Scriptures, the Bible! Satan has attacked God’s Word down through the ages since his defection from heaven, but God has always protected His Holy Word and always will. He asks us to stand up for the truth and hold fast what we have believed. Seventh-day Adventists accept the Bible as it reads and as the foundation for all our religious beliefs. From the Holy Word, we understand Seventh-day Adventists to be God’s called remnant church with a unique, peculiar prophetic identity—it is a unique movement with a unique message on a unique heavenly mission.»
«Hold Fast What You Have»
På dette tidspunkt i talen skjer det veldig mye på veldig kort tid. I neste avsnitt begynner han å remse opp hva han ser som obligatorisk innhold i adventistenes budskap. Det er lett å overse noe her. Men legg merke til den store påstand som kommer her.
Bibelen – as it reads, altså, som det står skrevet (klart og tydelig, svart på hvitt) – sier at vår spesifikke menighet er en unik bevegelse og Guds endetidsmenighet.
Man kan argumentere for at Adventistkirken er det som her påstås, men det krever tolkninger og en del resonnementer å nå til akkurat den konklusionen. Det er ikke et vers i Bibelen som sier akkurat dette, svart på hvitt. Man kan ikke påstå at en såkalt «plain reading of Scripture», hvor Bibelen åpnes av alle og enhver, og man leser den umiddelbare mening som kommer frem av teksten, vil vise at akkurat vårt trossamfunn er Guds eneste menighet ved verdenshistoriens avslutning, eller at den er det på nåværende tidspunkt i 2022. Hvis det virkelig skulle være «som det står», så skulle det jo stå om «adventister» i Skriften. La oss ikke late som om den tolkningen bør være så åpenbar for alle og enhver, som den kanskje over 150 års adventisthistorie er blitt for oss!
Likevel synes dette å være en premiss for Ted Wilson i begynnelsen av denne talen. Vi er dem som Bibelen er skrevet til. Vi er dem som har en himmelsk misjon. De andre kristne kirkesamfunnene finnes ikke eller er ikke i denne sammenheng noe å ta hensyn til. Og dette står klart og tydelig skrevet i Bibelen «as it reads».
Her er det på plass med en liten påminnelse. Syvende-dags Adventistkirken har 21 millioner medlemmer. Det finnes 2,3 milliarder kristne. Det vil si at menigheten vår utgjør 0,9 % av alle verdens kristne. I de fleste land vet man ikke hvem vi er. De fleste kristne vet heller ikke hvem vi er. Det har derfor lite troverdighet å påstå at vi (nå) er Guds eneste menighet. Ingen kan være i tvil om at vi er unike, men mange er unike (og «peculiar»). Det større spørsmål er om vi har noen reell innflytelse på verden eller på verdens (andre) kristne. Den synes i så fall å være ganske minimal.
Jeg skjønner at Ted Wilson selv tror det og at han ønsker å styrke troen på det i alle, som hører talen. Hvem ønsker ikke å høre, at man er en del av noe veldig stort og viktig? Det er vi også. Men det store og viktige kan ikke begrenses til denne ydmyke organisasjonen. Det hadde vært et mer troverdig budskap, om han hadde satt oss inn i en bredere narrativ og inkludert de kristne i alle andre menighetene. Alle som tror på Jesus og håper på hans gjenkomst («adventister» i ordets reelle forstand). Alle som beveges av kjærligheten og den Hellige Ånds kraft. Da hadde ikke budskapet virket like hult. Da hadde det virket troverdig. Vi tror tross alt ikke på en Gud som ser på menighetenes medlemslister eller som krysser av antall doktriner som hver person har fått rett (eller gjør vi?).
Dette skriver jeg som en selvbevisst syvende-dags adventist. Jeg tror på kirken vår og er fortsatt glad for å tilhøre den. Jeg tror ikke på å overselge oss eller på å prøve å late som om vi er noe vi ikke er. Nei, det må gå an å være adventister og begeistret for det som gjør oss unike uten å avvise resten av Guds folk eller snakke om oss selv, som om de ikke stod ved vår side og trodde på den samme Herren. I vår tradisjon har vi noen fantastiske ting å kunne dele med de andre. Kanskje de også har ting å dele med oss? De første adventistene fikk selv mye fra andre kristne, inklusiv sabbaten og vår lære om de dødes tilstand og helvete. Det er ingen grunn til å tro, at det ikke fortsatt kan gå den veien, at vi lærer fra andre.
Tidlig i talen har jeg allerede inntrykk av at Ted Wilson og jeg har ulike bilder av adventismen. Dette var de første femten minutter.
Den siste uke har vært interessant på mange måter fra et adventist-perspektiv. Noen av oss vil mene, det har vært en urovekkende uke. Adventismen virker polarisert, og mye av retorikken fra dette års GC Session i St. Louis har handlet om dogmatisk trofasthet. Mest tydelig kom det frem i nettopp gjenvalgte GC President Ted Wilsons tale på lørdagen: «Jesus Is Coming Soon – Hold Fast What You Have» Jeg har ikke sett talen. Jeg har sett tidligere taler og hørt oppsummeringer av denne. Men nå vil jeg se den.
De siste dagene lurte jeg på, om jeg skulle skrive noen kommentarer til de ting, jeg visste han tok opp i talen. Nå tenker jeg, at ja, det vil jeg gjøre. Jeg har besluttet å se talen i biter og kommentere på de ting som gjør mest inntrykk på meg, positivt og negativt. Dette er min måte å forsøke å delta i samtalen på, og jeg vil ikke minst reflektere over, hvordan jeg opplever Ted Wilsons distinkte form for adventisme i forhold til min egen og den jeg ellers ser i Europa og Nord-Amerika, altså de regionene i verden, hvor Wilson har minst support. Min hensikt er ikke først og fremmest å fokusere på Wilson, men å bruke hans tale som springbrett for å snakke om mange adventistiske emner.
En oversikt over talens innhold finnes på Adventist Review.
Et transcript finnes på Adventist.News, men bemerk at han sa mer enn det står skrevet.
Hele møtet (med sang og intro og mye annet) finnes på YouTube og er lagt inn i dette innlegget også.
Det vil komme flere innlegg om denne talen, etter hvert som jeg får den sett. Som sagt tar jeg den i mindre biter. Dette innlegg er en introduksjon til emnet.
For å kunne gi et svar på dette, så må man først forklare hva man mener med «tro». Hvis man tenker at «tro» handler om «å tenke at noe er sant», så er det ofte ikke et valg, men bare noe som skjer i psyken. Hvis man tenker at «tro» i virkeligheten er «troskap» eller «trofasthet» og handler om hvordan man ønsker å forholde seg til en person, så gir det mer mening å beskrive det som et valg.
Å tenke at noe er sant
Jeg tror ikke at Putins krig mot Ukraina skyldes et nazistisk motivert folkemord mot russere. Dette har vært noe av propagandaen som Putin har brukt overfor sin egen befolkning til å rettferdiggjøre den såkalte «militære operasjonen» som Russland har gjennomført de siste par måneder.
Dette er et eksempel på noe som folk flest i Norge (som leser dette) vil kjenne seg igjen i. Med den informasjon vi har fått, så er det ikke noen av oss som klarer å tro på, at det faktisk er nazister som styrer Ukraina. Vi er nå blitt kjent med Zelenskyj gjennom det han selv har delt i sosiale medier og gjennom hans mange taler til vestlige ledere. Vi har sett rapportene fra etterretningstjenester og beskrivelser fra journalister og bildene fra online-aktive ukrainere, og vi har hørt fra flyktningene som er kommet til oss, og vi vet hva de flykter fra. En brutal krig og bombing av sivile områder.
Med all den informasjon vi får fra krigen, så klarer vi ikke å tro på Russlands løgner. Selv hvis vi ønsket å tro på Putin (og poenget her er ikke, hvorfor vi eventuelt skulle ønske å tro på ham), så hadde vi ikke klart det, fordi vi vet det vi vet.
Noen tror naturligvis på Putin, også i Vesten. Jeg tror, dette handler om at de ikke ser, leser og hører den samme informasjon. Det kan skyldes adferden deres på Internettet og at de har begrenset kildene sine. Her kunne man sagt mer om algoritmer og hva som bestemmer hvilken informasjon vi får presentert på PC’en. Av ulike årsaker er det folk i Vesten som ikke får den informasjon som viser at Putin er en åpenbar løgner.
Men vi som får den informasjonen, vi har ikke noe fritt valg i forhold til hva vi vil tro er sant. Vi kan ikke tro på ham. Man velger ikke selv hva man kan tro er sant.
Og likevel. Man kan gjøre ting for å påvirke sin egen tro også. Man kan selvsagt bestemme hvilken informasjon man vil ha. I noen grad gjør vi det naturlig. Vi søker informasjon som bekrefter det vi allerede tror på, og vi ignorerer informasjon som kan avkrefte det vi tror på. Dette valget er et indirekte valg, ikke et direkte valg om hva man vil tro på, men et valg på hva du vil la påvirke din tro. Mange bevarer tro på påstander gjennom ignoranse. Så helt maktesløse er vi ikke.
Men det vi tror på akkurat nå, det kan vi ikke med viljens kraft bytte ut.
Vi tror på det vi tror på, og det er ikke med vilje.
Troskap og trofasthet
Det var en gang man snakket annerledes om tro. Det handlet ikke om påstander om virkeligheten, ting som ikke nødvendigvis hadde med en selv å gjøre. En gang var tro noe man var mer enn noe man hadde. Det var ikke bare i hodet, men i kroppen og i hendene.
Troskap handler om å være lojal overfor en person. Tro er når jeg holder løftene mine. Tro er når jeg er tilregnelig. Tro er når jeg gjør det som den jeg elsker har bruk for at jeg gjør.
Da er jeg trofast. Jeg er en person som en annen person kan ha tillit til.
Dette er noe som kan velges. Man kan skrive under på en kontrakt eller gå inn i en pakt med denne form for tro. Det er få ganger i livet vi virkelig gjør dette. Når vi gifter oss og vi lover å være trofaste overfor en person på noen enkelte betingelser (ekteskapsløftet). Det er enten døden som da skiller oss, eller det er at vi blir utsatt for ekteskapsbrudd (for eksempel vold eller utroskap). Utgangspunktet er et løfte om å vise troskap og ikke ta seg andre partnere. Det er en flott og vakker ting som mange av oss finner det naturlig å ære og feire, uansett om vi er religiøse eller ikke.
Innenfor kristendommen er dåpen et uttrykk for noe sånt. Når vi har barnedåp, så lover foreldrene trofast å gi barnet opplæring i kristen tro. Og hvis man er fadder, så lover man noe tilsvarende. Når man praktiserer voksendåp, så lover man selv å gi sitt liv til Jesus. Man lover å vise ham troskap som sin Herre.
Dette kan velges. Det henger selvfølgelig sammen med hva man tror er sant. Man velger å gi troskap til Jesus, hvis man virkelig tror på ham og tror på påstander om at han eksisterer, at han døde og oppstod og nå er universets rettmessige hersker. Men man kan tro på at Jesus har eksistert, at han døde og oppstod, at han er Herre og likevel velge at man ikke vil bli kristen. Man kan velge å ignorere ham og si at man ikke vil følge ham.
Da vil man typisk oppleve en kognitiv dissonans. Man vil søke rasjonale for å begrunne sine handlinger, og man vil finne grunnene til å ikke tro på Jesus likevel. Man vil da endre adferden sin og informasjonen man gjør tilgjengelig for sitt sinn.
Anklager mot uakseptabel tro
Jeg hadde en opplevelse en gang, og jeg har vært i tvil om hvor mye jeg skulle fortelle om den, da den involverer faktisk levende personer som lesere av dette kanskje kjenner. Det er best å ikke gi for mange konkrete detaljer, slik at dette ikke blir sladder. Intensjonen min er ikke å bringe skam over noen, men bare at det skal være et eksempel fra eget liv på det jeg snakker om.
Saken var at jeg var kommet frem til et synspunkt om hva jeg tenkte var sant. Det var i en sak som både kunne relateres til teologi og vitenskap, og jeg var på dette tidspunkt ikke ansatt i Adventistkirken eller forpliktet på å bekrefte noe spesifikt (som jeg i høyere grad er nå). Personen jeg snakket med om denne saken ble ganske sint og frekk med meg, da jeg delte mine litt kontroversielle tanker med ham. Det var en sårende situasjon, for det var en person jeg betraktet som en venn på det tidspunkt, og jeg hadde en forventning om at han ville være raus med meg. Jeg skjønte ikke det som skjedde, men jeg tror at jeg skjønner det bedre nå. Og poenget mitt er, at han ikke var unik.
For vi gjør dette:
Vi anklager folk for deres tro, også når de ikke kan gjøre noe med det.
Jeg har sett det mange ganger siden. Jeg opplevde det som ganske urettferdig å bli sett på som noen som var fallet fra troen, når jeg i virkeligheten bare var ærlig og åpen. Ærlig med meg selv og åpen overfor andre, om hva jeg tenkte virkeligheten var. (Jeg beklager jeg ikke er mer konkret med hva synspunktet var, men jeg vil ikke risikere at det overtar fokuset fra mitt primære poeng, selv om det føles som et litt mangelfullt eksempel.) Jeg kunne ikke skjønne hvordan dette kunne vinkles som om jeg hadde gjort noe feil – at jeg hadde syndet – når det jeg hadde gjort bare var å undersøke og tenke.
Det var spesielt urettferdig fordi jeg ikke følte jeg hadde et valg. Jeg kunne ikke tro noe annet enn det jeg trodde på. Jeg kunne ikke bare bestemme meg for at jeg ikke trodde på det jeg trodde på likevel, som når jeg valgte sokker og genser om morgenen. Jeg fikk skyld for noe som jeg følte var utenfor min kontroll.
Man kan anklage folk for å bryte løfter og være upålitelige. Det er den form for tro som folk kan styre selv (troskap). Man kan ikke anklage dem for hva de tror på. Det kommer til dem basert på den kunnskap de har. Der kan man kun tipse om annen informasjon, hvis man har det. Man kan argumentere med dem, hvis de vil høre på én. Men man kan ikke anklage dem, som om de har gjort noe feil. Tvert imot bør man hellere gi dem skryt, hvis de er ærlige og åpne, ærlige med seg selv, åpne med oss andre om hva de faktisk tror er sant.
Ansvar for å søke sannheten
Vi har et ansvar, når det gjelder begge typer tro.
La oss begynne med den form for tro som handler om hva jeg tror er sant.
Ansvaret vi har er å søke sannheten.
Vi bør følge bevisene der de leder oss hen. Vi bør utfordre egne fordommer og forsøke å avkrefte ting vi har gått ut fra var sanne. Dette er hva jeg tror at reell sannhetssøking handler om. Man blir nødt til å åpne seg og bevisst motarbeide sitt bias, altså gå imot den psykologiske tendensen til å kun erkjenne det som bekrefter det man allerede tror på.
Når vi gjør dette, så vil vi ofte skifte mening om ting. Kanskje ikke «ofte», men vi vil oppleve at mye av det vi trodde var sant i begynnelsen av 20-årene ikke lengere virker så sannsynlig når vi er 35, fordi vi har undersøkt ting og er vokst i vår forståelse. Den største gevinsten er at vi kan være overbærende overfor folk som mener noe annet enn oss selv, fordi vi kan se oss selv i dem, både som noen vi har vært eller som noen vi kan bli en dag. Jeg kaller dette epistemologisk ydmykhet, en ydmykhet overfor hva man reelt kan vite er sant, og frukten av det er empati og medmenneskelighet. Det vaksinerer oss også imot skråsikkerhet og arroganse. (Jeg vil ikke påstå at jeg lever fullt opp til dette, bare at det er idealet som jeg ønsker å sikte mot.)
Vi har i denne sammenheng et ansvar overfor oss selv: Vi skal være ærlige. Man kan lyve for seg selv, og det er aldeles usunt på alle måter. Det gir angst og fører til alt mulig annet som ikke er bra.
Å være åpen overfor andre er en fin ting, men jeg tror ikke det er et ansvar på samme måte. Det er ikke alle mennesker vi skal være intime med. Men med åpenhet vinner man tillit og inviterer andre til å være åpne også. Derfor er det bruk for mer åpenhet i konservative kristne miljøer, hvis vi også skal kunne være rause med hverandre og med annerledes synspunkter. Hva jeg kaller «åpenhet» her kan også kalles «sårbarhet», for når du deler annerledes tanker med andre, så gjør du deg til en målskive for andres kritikk. Det er ikke den letteste måte å leve på, men som kristen kan man finne en trøst i, at det var slik kristendommen begynte. Og protestantismen også.
Ansvar for hvem vi tjener
Når vi har funnet ut hva vi tror er sant, så bør vi handle ut fra det. Man kan kalle det å være tro imot sin samvittighet. Det er fullt mulig å ikke handle ut fra sin tro, men det har ofte en pris. Vi mennesker er rasjonelle vesener i et eller annet omfang, så selv når vi gjør irrasjonelle ting, så plager det oss. Om vi tror på at Gud er virkelig, at Jesus er herre, så vil vi kun trives hvis vi faktisk lever ut fra det.
Jeg kan klandres for det. Det er min egen skyld hvis jeg gjør det og hvis jeg ikke gjør det. Til forskjell fra hva jeg tror er sant, så kan jeg til hver en tid velge hvem jeg vil tjene.
Dette er troen som kan velges, og som vi har ansvar for. Når vi relaterer til hverandre i menigheten, så er det også den troen vi bør bekymre oss om. Også her er det naturligvis ulike måter å snakke med hverandre på, som er enten nestekjærlige eller fordømmende, og vi bør selvfølgelig gå for det første. Vi bør oppmuntre og oppfordre hverandre til troskap og trofasthet. Vi kan også oppfordre hverandre til ærlighet og åpenhet overfor nye «sannheter». Det vi ikke kan er å gi noen skyld for ikke å tro det samme som oss om spesifikke ting.
Man kan velge hvem man er tro imot,
og det kan man få skyld for,
men man kan ikke velge hva man tror på,
bare om man er ærlig, åpen og søkende.
Et lille forord. Jeg deler her 2 danske indlæg, som jeg har skrevet på Facebook. På Facebook delte jeg med «venner». Nu deler jeg det med hele offentligheden. Et fra sidste år og et fra i år.
I indlæggene har jeg også skrevet lidt om hvorfor jeg har skrevet dem. Mange forstår det og har kaldt mig «modig». Hvorfor er jeg modig? Fordi de også ved at sådanne indlæg har en pris. De resulterer i modreaktioner og angreb fra folk som ikke forstår hvad indlæggene drejer sig om, men som føler sig truet eller såret af det jeg beskriver. I dette tilfælde gælder det især dem som kendte min far og holdt af ham. Alligevel deler jeg dette, fordi jeg tror det er vigtigt at sådanne historier faktisk bliver fortalt, og fordi jeg har brug for den frigørelse det giver mig at være åben og ærlig om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.
Hvis du selv har en sådan historie og har brug for at fortælle den til nogen, men ikke er klar til at dele det med hele verden – så lægger jeg gerne øre til. Bare tag kontakt. Du skal vide at du ikke er alene, og at der ikke noget galt med dig. Det du er blevet udsat for var ikke din skyld eller på grund af den du er. Alt ansvaret lå på den som gjorde disse ting imod dig. Og du skal vide, at der stadig er håb for dig. Du kan få det bedre, og du kan blive bedre end det du kom fra.
– – – – – – – – – – – – – – – – –
I dag er det 20 år siden at min far døde. Jeg har i flere år tænkt at jeg måske på et tidspunkt burde skrive nogle ting om ham, og 20-året for hans død må jo være det rigtige tidspunkt. Han døde af kræft i 2001, da jeg var 14 år gammel. Jeg tænker ret sjældent på ham, men han har på mange måder formet mig, og da jeg så datoen i dag, så kom jeg til at mindes ham lidt.
Min far var en mand med mange psykiske problemer, og en del af dem overførte han til mig i løbet af de første 14 år af mit liv.
Jeg har mange frygtelige minder om hvordan det var at have ham som far. Nogle af mine første minder overhovedet er fra en gang han råbte af mig da jeg var 2-3 år gammel. Jeg havde puttet noget legetøj ned i en rist udenfor huset, som jeg selvsagt ikke kunne få op igen. Senere minder er fra for eksempel ferier i Sydeuropa hvor han fortalte mig at jeg var «et lille svin», at han ville ønske de ikke var nødt til at tage mig med, at jeg «bare skulle holde kæft» og at han «kunne kvæle» mig, et cetera. Og så er der alle minderne fra hverdagen derhjemme, hvor han hånte mig eller på mere subtile måder ofte lod mig vide hvor forkert jeg var.
Skam, frygt og vrede har været en stor del af opvæksten min. Skam fordi han altid sagde jeg var mærkelig, frygt fordi jeg aldrig helt kunne vide om han lige pludselig ville gå amok, vrede fordi jeg også vidste at det var bund-uretfærdigt.
Som barn spekulerede jeg ofte på hvad der egentlig var galt med mig siden min far afskyede mig så meget. I dag kender jeg heldigvis svaret, selv hvis jeg af og til ikke lykkes med at overbevise mig selv om det 100 procent:
Ingenting.
Der var ikke noget galt med mig 
Der var mange ting galt med måden min far behandlede mig på, men der var ikke noget *ved mig* som gjorde mig fortjent til det jeg gik igennem som barn. Den slags ting bliver uddelt tilfældigt her i livet, og jeg kunne have fået en bedre hånd (eller en værre hånd) end den jeg fik!
Men nu til min anden pointe:
Det bedste jeg nogensinde har oplevet er at selv blive far. På mange måder har det allerede lært mig meget om min egen far. Det er ikke alle der oplever det som mig, og jeg vil ikke dømme nogen (og ingen bør dømme sig selv) for hvordan det føles at blive far. Men jeg har oplevet hvordan jeg selv værdsætter min datter og synes hun er fantastisk, bare fordi hun er min datter. Jeg oplever det hver dag, bare når jeg får lov at holde hende. Den erfaring har faktisk overrasket mig – jeg anede ikke jeg havde dette i mig, for jeg ser ikke på mig selv som en typisk «varm» person eller en person som typisk er god til børn.
Men ikke bare oplevede jeg denne «almindelige» glæde ved at blive far som jeg selvølgelig har hørt om fra mange andre, jeg oplevede også en enorm stor lettelse. Jeg havde (ubevidst) frygtet eller forventet at jeg var som min egen kolde far. At jeg ikke ville være helt i stand til at elske mit eget barn. Men det var jeg!
Samtidig var det en erfaring som gjorde mig ganske trist. Jeg blev trist over at min far og jeg havde gået glip af dette, noget som er så ubeskrivelig fantastisk og som jeg synes alle burde få lov at opleve. Trist over at jeg ikke husker at have haft en far som mig selv – en far som min datter har nu, som virkelig nyder at lege med, snakke med, le sammen med sit barn. Og trist over at min far (så vidt jeg kan huske og bedømme) ikke selv klarede at opleve den glæde over mig som barn.
Ja, det er synd for mig, og det var synd for ham at han var så «i stykker» at han måske ikke en gang anede hvad han gik glip af.
Dette er ikke ment som et helhedsbillede af min fars karakter. Jeg siger ikke at jeg kendte og nu forstår ham fuldt ud. Kun Gud kendte ham 100 procent. Dette er en yngste søns vinkel 20 år senere. Resten af min familie vil nok heller ikke beskrive ham på samme måde som jeg gør, og jeg er ikke sikker på i hvilket omfang de genkender ham ud fra min oplevelse af ham. Jeg har snakket med min mor om det og føler hun forstår min oplevelse og tager den alvorligt, også selv om hun ikke fuldt ud deler mit perspektiv.
Jeg har ofte følt et behov for at fortælle om disse sider af min far, ikke for at tilsværte hans minde i en form for forsinket hævntogt efter al volden, men for at korrigere ting som min fars venner og bekendte stadig kan finde på at sige til mig.
Min far havde (og har stadigvæk) et meget positivt omdømme i Adventistkirken i Danmark. Han er en afdød superhelt. Det er svært at forklare kort hvor kompliceret dette har været, når jeg ved at han altså ikke var nogen superhelt. Folk har et glansbillede af ham som de virker til at have brug for at bevare, kan jeg så tillade mig at ødelægge det? Kan jeg tillade det overfor min mor? Og hvad kan det få af betydning for mine egne relationer, hvis jeg udfordrer det? Men nu er der gået 20 år, og jeg bor i et andet land, og jeg kan måske nu tillade mig at være åben om det…
Jeg siger ikke at de positive ting han bliver husket for er forkerte (han reddede Vejlfjordskolen, det er jeg ikke i tvivl om), men jeg siger at det ikke er hele billedet, og jeg har et opgør at tage med hvordan mange har snakket og stadig snakker til mig om min far:
Nogen folk antager at de kender mig fordi de kendte ham, hvor sandheden nærmere er at de ikke kender nogen af os… Dette problem har alle sønner med kendte fædre, men det er mere komplekst for dem hvis fædre havde et dobbelt-liv, og hvor deres oplevelse af faderen ikke samsvarer med alle andres.
Det som har gjort mig mest ondt er dog når nogen går ud fra at jeg bør «leve op til ham». Jeg deltog i en tilfældig Facebook-debat blandt nogle danske adventister for et par år siden, og der gik ikke lang tid før en af dem skrev til mig: «Jeg kendte din far og tror ikke han havde været enig med dig!» Jeg vidste tilfældigvis at min far havde været enig med mig i den sag, men det var nu ikke det som provokerede mig mest – det provokerende var at personen antog at min fars holdninger på en eller anden måde er normative for mig – at jeg bør mene det samme som ham og skylder ham at ikke udvikle min personlige mening om tingene. (Og en ting jeg faktisk ved at min far ønskede for os alle tre sønner var selvstændighed.)
Jeg kan aldrig helt undslippe de negative minder fra barndommen og de sår som jeg har med mig fra en verbalt voldelig og kold far. (Eller måske jeg kan, min psykolog-kone ved om nogle terapiretninger som arbejder med den slags…) Men jeg kan insistere på at få lov at være mig selv, fri fra min fars indflydelse over mig i dag. Også selv om jeg måske må kæmpe lidt ekstra for den i nogle sociale kredse, hvor han fortsat glorificeres her 20 år senere.
Jeg har ikke afskåret mig min fars (og mors) sociale netværk, Adventistkirken. Tvært imod. Mange af dem er på min venneliste her på Facebook (flere hundreder mennesker). De kan læse dette. Selv om det indimellem har været kompliceret at skulle navigere, så sætter jeg pris på at have det samme netværk.
Jeg ved om rigtig mange fantastiske mennesker, som var min fars venner og som stadig ser op til ham og savner ham nu 20 år senere (og som siger det til mig hver gang jeg er i Danmark). De skal have lov til at savne ham. Jeg er glad for at mange af dem i dag også er mine «venner», og jeg er specielt glad for dem som vil høre på hvad jeg har at fortælle om min vanskelige opvækst.
Dette indlæg vil dog muligvis være interessant for flere end dem som kendte min far. Om du kender mig, så kender du mig nu en lille smule bedre. Og i tillæg har du måske lært en ting eller to om traumer og kan måske også selv relatere til nogle af mine oplevelser. Uanset siger jeg tak for at du ville høre på hvad jeg her havde at fortælle
– – – – – – – – – – – – – – – – –
For et år siden skrev jeg et meget personligt indlæg, hvor jeg reflekterede over min traumatiske opvækst med en meget ustabil far, som af mange i min sociale omgangskreds (Adventistkirken i Danmark) stadig bliver husket som en «helgen».
(Nu skriver jeg lidt om det igen, men læs gerne sidste års indlæg, før du eventuelt læser dette – hvis du er interesseret i min historie, altså.)
Mange har haft forældre som ikke var omsorgsfulde, men snarere det omvendte, og jeg ved at mange fædre også er langt værre end min far. Jeg er trods alt ikke blevet udsat for seksuelle overgreb eller fysisk vold, bare verbale trusler, skældud og skam og en mangel på emotionelt nærvær. Ret skal være ret, det kunne have været værre.
Men få har nok oplevet at have en sådan forælder, som samtidlig blev løftet op og hædret efterfølgende som en slags superhelt i den udstrækning som jeg har oplevet. Mens jeg husker min far som rasende og hånlig, så er der mange andre som husker ham som klog og vis og en dygtig åndelig leder.
Det er denne dimension – dobbeltheden og paradokset – som gør min historie lidt speciel, fordi det derfor ikke bare er en historie om barndomsårene op til hans død, men også om min forvirring efterfølgende. Folk kondolerede til mig mange år efter hans død i 2001, og de fyldte mine ører med ord om hvor fantastisk et menneske han var. Ham kunne jeg være stolt af, blev jeg fortalt.
Det tog mig mange år og tilmed 10 timers psykoterapi i USA for 4 år siden, før jeg kunne sætte mere nøjagtige ord på hvem min far var, og hvad han egentlig havde betydet for mig.
Jeg fortryder utrolig mange ting jeg har sagt om min far i årene efter hans død. Det er tilmed muligt at disse ord stadig findes på nettet eller andre steder. En gang snakkede jeg med en kristen radiostation om min far og hans død, og jeg vil tro at jeg bare snakkede nonsens og prøvede at sige ting, som jeg ville overbevise mig selv om var sandt.
Ja, jeg har på mange måder støttet fortællingen om ham som et godt menneske, men jeg betalte en pris for det, fordi det distancerede mig fra mig selv og mine reelle følelser om min opvækst. I dag forstår jeg at dette er hvordan vores psyke af og til fungerer i en form for selvbeskyttelsestilstand. Det kan være svært at sætte sig ind i, men jeg føler mig utrolig glad og fri nu – det føles decideret godt – når jeg nu kan snakke helt frit om min far uden at føle at jeg gør noget forkert.
Sidste års indlæg overraskede mange, inklusiv nogen medlemmer af min egen familie, som jeg ikke tidligere har været så ærlig med, om hvordan jeg oplevede min barndom. Som man kan se i kommentarerne, så var næsten alle reaktioner fra venner positive. Jeg lagde selvfølgelig specielt mærke til dem som ikke forstod hvad jeg mente, eller som måske tilmed følte et behov for at udfordre mig og diskutere min oplevelse med mig.
Jeg læste indlægget igen i går og kom frem til, at hvis der er én ting jeg ville ønske jeg havde formuleret anderledes, så er det denne linje og afsnittet som helhed: «Folk har et glansbillede af ham som de virker til at have brug for at bevare, kan jeg så tillade mig at ødelægge det?» I dag ville jeg ikke have spurgt om det, og det er måske netop på grund af de reaktioner jeg fik.
Jeg har indset at det faktisk ikke er et ansvar jeg har. Det er ikke – og har aldrig været – min opgave at bevare folks idealiserede billede af hvilket menneske min far var.
Det er vel denne følelse af et ansvar, som gjorde at jeg i 20 år har lagt bånd på mig selv på en måde, som ikke har været specielt godt for mig. Nej, det er så meget bedre at kunne være ærlig! Det er faktisk skønt at komme ud af skabet og være sig selv. (Ja, måske er det her noget af det nærmeste jeg kommer på selv at opleve, hvordan det må være at springe ud med en anden seksuel orientering eller kønsidentitet. Al respekt for dem som tager det skridt.)
Jeg kan nu uden skam fortælle om hvem jeg er. Jeg behøver ikke længere gemme mig bag en falsk narrativ om en harmonisk barndom med en fantastisk og åndelig far. Jeg behøver ikke støtte løgnen længere. Jeg kan snakke frit om hvordan han faktisk ødelagde mig, men også om hvordan jeg senere har fået det bedre og har overvundet flere personlige udfordringer.
Der er stadig mange ting som jeg kan have det svært med på grund af min fars trusler og krænkelser. Jeg ved at disse oplevelser som barn har gjort mig ekstremt konfliktsky og socialt ængstelig, noget som jeg stadig er. Men som 35-årig har jeg nu meget at være taknemlig for i mit liv, ikke mindst min egen familie og en datter som føler sig tryg på mig og som ved at jeg elsker hende.
I går kom jeg hjem efter at have været bortrejst fra min datter (og kone) i tre dage. Det er første gang jeg har været så længe væk fra Emily, siden hun blev født. Hun er 2 år nu. Da jeg kom hjem, var hun puttet i seng, men hun råbte på mig, da hun hørte jeg kom ind ad døren. Og da jeg kom ind i soveværelset, sprang hun mod mig og gav mig den længste krammer jeg nogensinde har fået. Da hun var færdig, ville hun give mig en til… og en til. For mig er det omtrent det bedste som findes. Jeg fortsætter at være taknemlig for at jeg faktisk kan bygge et stærkt forhold til min datter, også selv om jeg dermed skaber noget jeg ikke selv har haft med min egen far. Det giver mig håb for fremtiden og for menneskeheden, at kærlighed er noget som kan læres, selv hvis vores forudsætninger ikke har været ideelle.
Tak til alle venner, som gad læse med.
Pastor Lars Dorland 